Ferie dager på godt og vondt

Så var vi på helle i påskeuka. Og det ser ut som at vi alle har hatt nydelige dager både med og uten ski på beina rundt i Norges land.

Vi koser oss gløgg i hjel og "poster" på alle sosiale medier alt vi gjør og alt vi har spist samt hvor utrolig sosiale vi er. Og selvfølgelig er dette noe av det hyggeligste som er.

Jeg har også alltid vært en veldig sosial type og som alltid har elsket å være midt opp i alt kaoset med folk, mat, ski og "hurlumhei"

Alt dette var før jeg ble syk!....

Jeg husker godt den første ferien etter at jeg oppdaget hvor skjør jeg var for daglige inntrykk og sosiale opplevelser. Hvor jeg grua meg fryktelig til at hele familien skulle ha noen dager fri. og være hjemme hele tiden. Jeg tenkte: "Hærre Jemen"... skal jeg måtte ha alle i familien rundt meg til en hver tid 24/7?... Hvordan i alle dager skal jeg klare dette? ikke det at jeg elsker de alle over alt på jord og vil være samens med dem. Men når man sliter med store fatigue utfordringer. Er det fryktelig tungt å ha andre mennesker rundt seg til en hver tid.

Etter slik sykdom må man være god på kommunikasjon, noe vi egentlig ikke var, men hvor dette da har måtte framtvunget seg. Vi ble etter hvert flinke til å snakke med hverandre.

I begynnelsen ble vi enige om at jeg måtte være den som sa ifra, hvordan formen min var og hva jeg ville delta på. Være ærlig med meg selv, for da fikk jeg det best .Mannen min er flink til å komme seg ut og flink til å ta med ungene, uten at jeg måtte være med. Så de dagne hvor jeg ikke var på topp, fikk jeg noen timer hjemme alene, og etter hvert som årene har gått, har jeg blitt bedre til å lære meg tekniker som gjør at jeg klarer mer, samt at ungene er blitt større. Og familien forstår hvordan noen dager kan være. De vet og har lært seg hvordan det er å leve med et familiemedlem som av og til må begrense seg.

Det jeg ikke var/er flink til, er å være ærlig og fortelle om dette til den sosiale omgangskrets med venner samt bekjente som ønsker å være sosiale med oss. Jeg valgte og har valgt å bare begrense meg veldig på det sosiale plan, samt komme med "gode" unnskyldninger.

Mitt råd er å fortelle, si de som det er, da blir man kanskje ikke sett på som sær, usosial og lite venne vennlig.

Husk: ting trenger ikke nødvendigvis være som det ser ut utenfra.

Kos dere videre og nyt de siste påske dagene :-)